Hvordan er det å være med i Lederjakten? - Simon Barman-Jenssen

”Spenningen før man fikk svar på søknaden, gleden når man var trukket ut til å delta og kriblingen når man møtte opp på The Edge og skulle deles inn i lag. Alt var slik jeg hadde forutsett den gangen jeg trykket ”send” på e-posten til Start UiT en sen kveld i 2016. Valget om å melde seg på Lederjakten var noe jeg hadde tygd lenge på. Jeg angret som en hest på at jeg ikke søkte i 2015 og derfor klasket jeg lynraskt til nå som det skulle arrangeres på nytt.

Jeg hadde hørt mye bra om arrangementet og det ville gi meg en mulighet til å erfare lederskap på en spesiell måte. Det kunne jeg ikke si nei til!

 

”Her skal det seires. Ingen over og ingen ved siden.”

The fight is on” tenkte jeg når satt på bussen, retning Edge. Konkurransemenneske som jeg er, tok jeg opplegget på blodig alvor. Her skal det seires. Ingen over og ingen ved siden. Pulsen kunne sammenlignes med farten en 16-åring kan få på en Fidget spinner, eller den hjerterytmen du har før muntligeksamen. Det skal presteres!

Rak i ryggen kom jeg inn i hotellobbyen og forventer den samme konkurransetørste holdningen hos alle, men så feil kan man ta. Her var det ikke student mot student, kriger mot kriger eller vinner og taper. Det var en åpen, inkluderende og engasjert gruppe mennesker som sto foran meg. Pulsen forsvant og det blodtørstige rabiessikkelet ble tørket fra munnviken. Jeg smilte og pustet lettet ut.

Vi ble alle mottatt av hotelldirektør, Øyvind Alapnes, et kjent fjes i Lederjakten for de som har deltatt. Noen har kanskje mareritt om dette ansiktet, ande kanskje jobb. Men mer om det senere. Etter mottakelsen ble man delt inn i lag. Denne gruppen skulle man samarbeide med på enrekke caser hos forskjellige bedrifter. Når jeg sto opp den morgenen hadde jeg tenkt at disse gruppemedlemmene ville være mine største

 

konkurrenter og måtte elimineres, koste hva det koste ville. Men med den overraskelsen som møtte meg i det jeg kom inn på hotellet, var denne mentaliteten borte. Fra å tenke, jeg skal prestere, ble det heller, gruppa skal prestere! Man kan kanskje si at det er den første lærdommen i lederskap, og det var tross alt det dette arrangementet handlet om. Det er ikke bare en konkurranse, men en gylden muligheten for en UiT-student til å tilegne seg sårt etterlengtet ledererfaring. Selv har jeg hatt lederstillinger før jeg begynte å studere, men lærdommene kom flagrende som Dumbo sine ører i løpet av denne dagen. Alle hadde noe å lære av denne erfaringen.

 

” Men, så skjedde det noe kult.”

Etter en liten ”bli kjent”-runde begynte orienteringsløpa. Vi skulle innom flere bedrifter og løse flere oppgaver. På hvert punkt fikk man utfordre seg selv på lederskap, tidspress, løsningsorientering, kreativitet og sist, men ikke minst, samarbeid.

Det hele gikk uhorvelig raskt og tenketanken var fylt til randen med nye ansikter, tanker og erfaringer. Om man kunne dra ordene ut av pensumlitteraturen i ledelse og helle dem ned i hodet, er vel det den nærmeste beskrivelsen jeg kan gi på hvordan disse timene føltes. Brain Candy.

 

Det hele ble avrundet og man kunne dra hjem å skifte før banketten og finalen. Det føltes spesielt. Lagkameratene mine var allerede blitt store forbilder. Vi hadde fungert så bra sammen og de hadde lært meg mye gjennom samarbeidet. Jeg var stolt over egen prestasjon, men stoltere over samspillet til gruppa. Når jeg så ankom banketten var tanken om finaleplass så godt som borte. Vi var på en måte vinnere allerede og jeg følge meg heldig. Men, så skjedde det noe kult. Først vant gruppa vår prisen for beste gruppe, også vant ett av gruppemedlemmene våre prisen for mest kreative leder! Når vi trodde det ikke kunne bli bedre, så skjedde det. Jeg fikk en plass blant finalistene! Én av fire finalister, fire av 40 deltakere og 40 av (for meg) et ukjent antall søkere. Okay, greit, det var stort, og jeg var stolt! Nå gjaldt det å omstille hodet sitt, for nå sto man alene, uten gruppen min til å spille meg god.

 

”Dreier seg ikke om gilde-pølse eller marinerte nakkekotteletter”

Noen av dere har kanskje hørt tittelen ”grillmester” i sammenheng med Lederjakten? Vel, la meg bare si at det dreier seg ikke om gilde-pølse eller marinerte nakkekotteletter. Her dreier det seg om flambering over åpen flamme, der muntre lederspirer, som aner fred og ingen fare, er kjøttstykket på enden av grillspydet. Altså oss. Fire stakkarslige finalister.

Blant ”grillmesterne” fikk vi igjen møte en tidligere nevnt hotelldirektør, og denne gangen representerte han ikke hotellet, men alle våre verste mareritt som leder! Øyvinds’ jobb, sammen med Sparebank 1’s Banksjef, Lars Nymo, var nemlig å grille oss med lederdilemmaer. Digresjon: nå skjønner dere kanskje min tidligere kommentar om mareritt… Hvordan denne situasjonen oppfattes er nok veldig forskjellig for alle. Enkelte synes kanskje det er svært stressende, andre tar det med knusende ro. En ting er sikkert, man må tenke raskt. For meg gikk det hele veldig fort og før vi viste ordet av det, kunne vi sette oss igjen mens juryen skulle diskutere.

 

”Gullbilletten i en av Willy Wonkas sjokoladeplater”

Juryen kom tilbake og, lang historie, kort, nådde jeg ikke helt opp. Bittert, ja, men ikke like ille som forventet. Jeg hadde nådd langt, samarbeidet godt og blitt kjent med ufattelig mange kule mennesker! Jeg unner vinneren all den hederen og æren seieren bringer med seg (noe som ikke er ikke lite), men jeg føler på ingen måte at jeg gikk tomhendt fra erfaringen. Vi hadde alle tjent viktige lærdommer, koblet kunnskap til praksis og pensum til realitet. Burde du søke? Ja, så absolutt! For om du noen gang snubler over et arrangement som gir deg mer igjen enn Lederjakten, da er du funnet gullbilletten i en av Willy Wonkas’ sjokoladeplater. Og gjør du det, ta meg med. Plis.

Hilsen

Simon Barman-Jenssen

Finalist av Lederjakten 2016