For en reise! Lederjakten har vært en lang, spennende, litt slitsom, men mest artig reise!

Mitt navn er Berit, og jeg var prosjektleder for Lederjakten 2017. Det har vært litt av et opplegg, og jeg angrer ikke et sekund. Det hele begynte i høst da vi i prosjektgruppa samlet oss for å ta fatt på den store oppgaven om å arrangere en hel dag med fokus på å finne UiTs beste leder. Mange deltakere skulle rekrutteres, arrangementet skulle markedsføres, samarbeidspartnere og caseholdere skulle gjøres avtaler med, og alt dette på bare et par måneder – og jeg skulle ha ansvar for at alt ble gjort!

I og med at jeg verken hadde deltatt eller vært med på dette arrangementet måtte jeg benytte den kjente metoden ”spørring til den grad at det blir slitsomt” for å få all den informasjonen jeg trengte. Dette gikk først og fremst ut over nestlederen i Start UiT, men også tidligere deltakere og fjorårets prosjektleder fikk gjennomgå. Heldigvis fikk metoden positive resultater, og jeg følte jeg hadde en smule kontroll over situasjonen.  Utover høsten var det fullt fokus på å få sponsorer og samarbeidspartnere til arrangementet. Dette var i utgangspunktet en krevende oppgave, og den ble ikke mindre krevende da en av våre hovedsponsorer trakk seg, helt ut av det blå. Samtidig måtte vi markedsføre arrangementet, og være synlig på stand på universitetsområdet jevnlig for å rekruttere deltakere.

 

Det man ikke tenker så hardt på i starten av et prosjekt, er hvor viktig det er med de små tingene. Pynt til banketten, goodiebager til deltakere, drikke til lunsjen og servering på stand er noen eksempler. Gjerne skulle alt dette vært sponset i tillegg. Uforutsette viktige små ting som tar mye tid og energi å få til. De siste dagene før arrangementet var intense. Hvordan skulle vi klare å organisere 40 deltakere, 40 Startere, og representanter fra fem ulike bedrifter i næringslivet, som alle skulle fly rundt i Tromsø sentrum i sju timer? Var casene gode nok – og var de godt nok formulert? Var lokalene i boks – og hadde vi tilgang på internett, kaffemaskiner, og sitteplasser nok? Ville tidsskjema holde gjennom hele dagen? Hadde vi nok mat og påfyll til deltakerne? Listen med bekymringer var lang, og vi hadde ikke en gang begynt å bekymre oss for alt som kunne gå galt på banketten.

 

Dagen var kommet og skuldrene mine var heist opp til ørene av forventninger (og for så vidt alt stresset fra de siste dagene). Etter en stressende morgen med noen små uforventede problemer var vi i gang. Vi var så heldige å ha Martin, fjorårets vinner av Lederjakten, med oss på åpningsseremonien, og han kom med noen kloke og inspirerende ord før vi sparket sirkuset i gang. Dagen besto av småspringing hit og dit, med noen sittepauser innimellom slagene. Mitt hovedfokus var banketten, og alt den skulle inneholde.

BAMN! Der var casene ferdig og vår neste oppgave var å summere alle vurderingene fra dagen. Og jeg som trodde jeg hadde vært stressa fram til da… En halv time før dørene på banketten skulle åpne hadde vi funnet finalistene og de andre kåringene som skulle deles ut. Da var det å dra på seg finstasen i et heidundrende tempo og springe til the Edge hvor banketten skulle være.

 

Banketten gikk så godt som smertefritt, og jeg tror og håper alle koste seg på banketten. I tillegg til finalen hadde vi fokus på underholdning, som en kontrast av det mer alvorlige. Vi fikk se konferansierene både rappe og jodle, Lars fra SNN, og Øyvind fra the Edge hadde latterduell inspirert av Spårtsklubben, noe som slo godt an. Etter en spennende og krevende finale med fire flinke finalister, ble Oda Loe kåret til UiTs beste leder 2017!!  For en fantastisk dag og kveld. Skuldrene var på tur ned, og jeg kjente på en enorm lettelse over at vi hadde klart å styre skuta inn mot land. Og nå sitter jeg her. Vinden har roet seg, og jeg kjenner litt på følelsen av at livet mitt er en smule fattigere uten Lederjakten. Men en ting vet jeg etter Lederjakten; dette hadde jeg IKKE greid uten en så flink prosjektgruppe!